1. sept 2010

Jeg møtte opp på Oslo S for å bli fraktet til Halden, sammen med nylig innfløyet Brady Blade, en stilig skinny neger kledd i svart. Det første han sa da vi shook hands var "Nice jacket man ..." , thanx, my cousin makes them, hyggelig og jovial kar, han kan da umulig være så på tuppa som han høres ut på Spyboy live, hele tiden .... han viste seg også å være mannen bak shuffleswunget på Steve Earle`s "Telephone Road" fra El Corazon og det gruuvet der har gynga inspirativt og voldsomt mang en gang for meg. Dessuten hadde vi møttes før, når Emmylou rett etter Wrecking Ball spillte konsert på Sentrum Scene (98) og Lanois var med i bandet. Anders Engen og jeg tok Brady med på Skillingsborgen, det husket han ikke men joda, det var takk for sist. Han bodde I Stockholm, gift med svensk flicka og viste meg bilder av sine to søte døtre. Vrooom til Halden med Per sjåfør & Tom Skjek i andre førersete. I Halden ble det ikke øving, men rett på øl & middag. Larry Campbell, gjenganger på konserter med Dylan i Oslo Spektrum og jeg visste at han var på turnè med Sir Douglas Quintet i Norge i 1985.

Vi spillte på samme festival i Dalen når jeg var rundt med Claudia & Big Hand & Cazz, men kan ikke huske at jeg hilste på han da. " I remember you" sa han da han så meg , jeg kunne ikke huske, men nektet ikke på at vi hadde møttes før. Rocky look og snille øyne, vi hadde opptil flere felles kjente. Susan Marshall, fyrrig rødhåret soulchicken fra Tennesse, vi hadde allerede blitt venner på facebook, Theresa Williams, Larrys kone og sanggitarist på turnèen, hadde aldri vært i Norge før, bare hørt Larry fortelle om at Norge var hans favorittsted i verden i alle 20 årene de hadde vært gift (tangert med New Zealand og Australia). Bebe Risenfors var der, sjeggete koselig svenske som visste at jeg spillte Fender VI. Han hadde en 90-talls japseutgave selv, og atten andre instrumenter. Bebe spiller i Bad Liver og har vært mye på Palace , og har spillt på flere Tom Waits skiver ..... dæven døtte. Det var fantastisk hyggelig å sitte med denne gjengen av bevandrede musikanter, som ikke var noe band, men som var samlet her for å bli et band for en stakket stund. Det tror jeg kunne bli en fantastisk reise.

  Brady snakket om filmen "Sling Blade" som jeg nylig hadde sett, en fantastisk stilig film, hvor Lanois lagde musikken, og han fortalte at guttene spillte inn musikken live med filmen snurrende på stort lerret. Larry berettet at etter han som 15-åring så Hendrix på Fillmore East så er det ingenting siden som even come close to it. Det måtte I tilfelle bli detta …… Og i morra kommer Richie Havens...

2. sept 2010
Kai Andersens Athletic Sound studio i Halden er åstedet for innledende øvingssession. Larry og jeg rigger opp før Brady er våken og de andre ligger bakpå. Jeg benytter sjansen når vi plaprer om Dylan-konserter I Oslo, “How do you quit a gig like that ?” hvor Larry svarer “weeeeell, you know , …. it really was a hard decision ….. Bob is a ….. quite miserable human beeing …. and …. I think music should be fun, most of the time, it was fun sometimes but not so often ….. “
Fantastisk flott øvelse, Larry ledet an og alt gikk lissom smurt, This land is your land, koselig ompa, we shall not be moved med stilig slidegitar & Brady & JB kokte godt på neworleanssumpgruven, Blade gjorde alle mine bange forhåndsanelser til skamme, denne mannen kunne spille både lavt og forsiktig og med saftig trøkk, alt ettersom, og det var mye latter, også sååå fint de synger. Vi feide gjennom masse låter, Change is gonna come, Times they are a changing med litt “afrika”-feel på arrangementet til Larry, Strange fruit, litt jazzete låt hvor Larry spillte fin svevende tremologitar. Deportee var ganske snill og streit, mens Eyes on The Prize tok helt av , hvor malen var litt Mavis

3. sept
Brady Blade forsov seg, og vi benytta sjansen til å fikle litt med Ira Hayes, og hey, they loved it, den lille jodle-løsningen jeg hadde for refrenget falt I god jord hos alle og kapellmester Campbell forlenget til og med den lange tonen på jodle-enden på første linje … uberkuult å få to smukke kvinnestemmer til å joine I et flott svevende refreng, wow, thumbs up og dette blir great, in the key of B, the great storytellin` key. Mr Havens kom inn og jamma på Freedom mens Dagsrevyens utsendte medarbeidere foreviget det hele på film og Åse var der og sang Where Have All The Flowers Gone og javisst, hun kunne tenke seg å synge. Halden Arbeiderblad forkynte at woodstock er I Halden, og flott gruppebilde åbenbarede seg på baksiden av avisa.

Under lunsjen fortalte Susan at hun hadde vært på turne I Norge tidligere, med Jørn Hoel og Soulsville på 90 tallet en gang, (med Ritchie Hayward på trommer ….), og det hadde vært svært glatt føre og hun var urolig og syns at Øyvind Madsen (bass & sjåfør) burde kjøre bittelitt saktere, og ba han slow down a bit. Øyvind hadde (ifølge Susan) vært bråkjekk og svart at han hadde peiling på norske veier. Men like etterpå ble det snurre-meg-rundt opptil flere ganger på glattisen og bilen stoppet ved et mirakel I snøplogkanten rett før den raste ned en stupbratt skråning. Når Øyvind skulle be om unnskyldning hadde hun svart med å gi han en saftig ørefik …. Høyst fortjent ska værra visst ….. hm tror jeg må sjekke den storyen med Øyvind. ….. Senere på kvelden etter en flott konsert med Tim O `Brien og Freddy Holm på Erlandsens Konditori, så sier Tom Skjeklesæter at det hadde vært kuult å høre Åse synge med noe anna enn sånn “heimstadlæregittar-komp” . Tom var helt I hundre og var sikker på at dette kom til å bli magisk, hele veien. Jeg var ikke mye uenig i det. Både Larry og Tim O`Brien hadde swung på felebuen, dæven jeg fikk lyst til å spille fele gitt, så så deilig ut. Og fin lyd ….

5. sept
Søndag ettermiddag var det rigga opp I Kultursalen og vi fikk Einar-lyd og forsøkte å få låtene til Havens til å henge på greip. Det var ikke lett. Mannen var jo ikke I stand til å gjennomføre en eneste låt. Når han bommet på gitar akkorden falt han helt ut og stoppet opp hver gang, og tekstene på stativet hadde han hvertfall ikke lenger snev av I hodet. Larry var utrolig tålmodig og oppmuntrende, og min jobb var å stirre bak på gitarhalsen til Ritchie og følge med så godt jeg kunne. Det kan jo gå bedre I morra ….. !? De andre låtene vi gikk gjennom begynte å sitte godt og det var god swung. Vi holdt på til over halv elleve på kvelden.

6. September
Men det gikk ikke særlig bedre I dag. Walter, som har jobbet med Richie I 9 år, fortalte at det hadde skjedd noe de siste 2 årene …. Han har blitt mindre I stand til å levere varene slik det kokte før med intens vokal og skarpt gitargruuv. Hvor var det blitt av det da ? …. Huff og huff, så tragisk hvis mannen var blitt senil og kastet ut I dette prestisjetunge oppdraget som enduring Freedom for Åse og oss og hele fedrelandet , kanskje vi kunne klare å coverup og late som ingenting, da må vi ha flaks .
En sliten gjeng kastet seg ut I en gjennomgang av hele showet halv åtte mandag kveld. Igjen hadde Havens problemer med å gjennomføre åpnings-Freedom til og med. Dette la nok en demper på hvordan spiriten I orkesteret forekom seg. Ikke en gang sedvanlig Brady-latter er å høre, ikke I det hele tatt faktisk. Susan er blitt sliten I stemmen og det hele er ganske tungt. Men vi kom da gjennom, med snakking innimellom hvor jeg skulle snakke norsk og bl.a. hadde fått tildelt oppdraget å presentere Richie, og fortelle om Ira Hayes. Akkurat det første føltes ganske rart. Videofotomontasjeinspektør Ivar Tindberg var imidlertid fornøyd.

7. sept
Mere terping. En ny låt dukka opp som mulig ekstranummer, Bring Them Home, (Pete Seeger), jeg fikk litt vel amerika-patriotisme-feeling på denne og lurte på om Larry var klar over debatten her hjemme om hvorvidt norske soldater bør være I Afghanistan eller ikke. Denne låten ville utvilsomt være et slags partsinnlegg I den debatten, følte jeg. Jeg nevnte det for Tom Skjek, men han trodde ikke det gjorde noe. Dette var en klassisk låt som folk ville oppfatte som antikrigslåt uansett.
Dress-rehersal og full gjennomgang av hele showet om kvelden gikk ganske smertefritt. Jeg hadde blitt tildelt 4 låter som jeg skulle ha en verbal innledning til, og det var litt stotrete enda, men jeg fikk ta å finpusse det til I morgen. Richie kom gjennom de tre låtene han skulle foredra sånn nogenlunde, og det var fin stemning. Brady hevdet senere på kvelden over en øl på Siste Reis at han hadde sett Richie gi jernet foran 10000 mennesker så sent som I april I år, og spekulerte I om han bare lurte oss trill rundt med å være slapp, ute og ufokusert på øving. La oss håpe det, tomorrow will show. Tor Bendiksen (gamle trommisen fra Ruphus som jobbet I Rikskonsertene) skulle være turneleder så han var tilstede. Han syns at Fernandez-bassen som jeg brukte på noen av sangene, låt bedre enn 6-strengeren, mere panzer og høyere. Jaha, det var det jeg fryktet. Det var ikke meningen. Six`n var lissom mitt varemerke da, og jeg hadde lyst til å bruke den for det meste, ikke minst på grunn av det litt buldrende varme bånndraget. Men skjønner at den er vanskeligere å få til å låte definert gjennom svær PA og pakka mellom mange andre instrumenter. Jeg har vært 99 % sikker på at den var godt ivaretatt av Einar Ytrelyd, men litt dumt hvis den andre 4-strengeren skulle låte høyere, hm. Sikkert ikke noe å bry seg om ….

8. Sept.

Litt småflikking på Where have all the flowers gone som ekstranummer, og så kjørte vi gjennom Maggies Farm & All Along The Watchtower med Havens, og det var faktisk ikke så verst, han hadde en antydning til vokalfrasering på et tidspunkt og Brady hoiet fra trommekrakken og alle var superoppmuntrende, “… great Richie !!!!” Etter øving knipset Bebe et foto av Havens, Brady & meg med Brady`s iPhone. Det skulle vise seg å være siste gang jeg så Richie Havens.
Middag med Bebe og besøkende kompis fra Gøteborg, bassisten Nikke Strøm som jeg hadde truffet i New York I 85 og også på Neffertiti I Gøteborg på åttitallet. Han holdt på med en bio om Totta Näslund, og jeg sa jeg hadde noen fotos fra Lone Star Café hvor Knut (Reiersrud) var oppe og jammet med de, Totta`s Bluesband. Det var han interessert I å få mailet over. Javisst det skal fixes.
Showtime nærmet seg, og 45 minutter før var vi samlet backstage. Larry har noe viktig å meddele: “Sorry guys, the Tour is cancelled … ” Hæ ? Jeg kjente en tung klump I halsen og skuffelsen var større enn noen annen skuffelse jeg kunne huske fra mitt tidligere liv. Rikskonsertene kunne ikke for sitt gode navn & rykte sende en så redusert Havens ut på turnè, og siden det var han som toppet plakaten og var hovedattraksjonen, så var det vanskelig å gjennomføre uten han, heller ikke med en erstatter. Dette var blitt advokatmat nå. Men vi skulle spille konserten I kveld, uten Havens, han satt allerede på toget mot Gardermoen. En ubeskrivelig stemning spredte seg I rommet og tanken på at vi ikke skulle få spille disse 18 konsertene med dette kjempelaget av et drømmeband var helt uvirkelig og uten sidestykke. Men vi skulle selvfølgelig få penga som avtalt.
Konserten ble fantastisk. Publikum var entusiastiske fra første stund, mine verbale innslag gikk løst, ledig og fint, Ira hayes var hjemmeseier (selv om jeg ikke hadde helt tonekontroll på innledningsrefrenget ), og bandet viste seg å være det vi alle visste, et solid, rutinert og gjennomarbeidet ensemble med et viktig historisk budskap, stående støtt på egne ben uten noen profilerte “stjerner” til å dra lasset. Etter konserten sier Erling, nestsjef I Rikskonsertene at vi gjør hvertfall konsertene I Fredrikstad, Drammen og Oslo som planlagt, så får vi se hvordan de andre kulturhusene stiller seg til å kjøpe pakka uten Havens. Det var ikke tvil om at dette bandet burde oppleves over det ganske land.
Tor Inge var tilstede og fikk hilse på Larry som han hadde spillt med I New York på 80-tallet, godt å se at min gamle gitarpal fremdeles var oppegående, til tross for mye helseproblemer og annet bøll I livets ettermiddag. Det ble en litt reservert feiring med middag I restauranten og en øl på Siste Reis.
9. September
Mange timer fri I dag. Rusla og tidvis joggegikk tur på allsangfestningen Fredriksten I Halden. Flott byggverk og imponerende dører. Halden Arbeiderblad hadde et to siders oppslag som Torkil Lindskog hadde ført med sin litt sleivete penn. Men det var en veldig positiv anmeldelse. Jeg fikk en liten egen spalte øverst på siden hvor det ble referert til god applaus på Cash-låten Ira Hayes og eneste nordmann I godtebutikken. Stas. I bussen på vei til Fredrikstad oversatte Bebe og jeg kollektivt hva det sto I artikkelen, og jeg pyntet litt på det da Theresa og where have all the flowers ble nevnt: Jeg leste at det var en veldig sweet version. Bebe måtte være ærlig og sa at det egentlig sto “… a little bit too sweet for my taste”. Jammen det var da litt unødvendig Bebe ….. Når Theresa så artikkelen og det svære bildet, så hun et eller annet som hun ikke likte med håret sitt. Larry ble litt oppgitt og serverte en historie om at han hadde truffet Michelle Shocked I en garderobe , mens han spillte med Greg Trooper. Før de skulle inn på scenen så sjekker Larry seg I speilet og drar håret bakover I en rutinemessig sedvanlig bevegelse. Dette så frøken Shocked og kommenterte I fullt alvor; “This is not about the hair, y`know”. Larry visste ikke om hun var serious eller kødda, men skjønte etterhvert at dette var alvor. Etter dette ble “it`s not about the hair” en typisk turne-gag som var passende å dra fram I mange sammenhenger, særlig av meg.
Det tok ikke mere enn en drøy halvtime til Fredrikstad. I “Blå Grotte” hadde jeg spillt før, med Tor Inge, da tv 2 sendte sportsprisutdelingsshow herífra, og vi spillte diverse vignetter når idrettsstjernene skulle opp å hente pris. Må ha vært over ti år siden. Nå var det bygget om. En ny flott konsertsal, møtte oss, med tight og fin lyd. Vi fikk retta opp et par ulumskheter fra I går, og forandra toneart på Where have all the flowers gone. Showtime 3 kvarter senere. Litt lite folk, slunken sal, men det fikk ikke hjelpe, moro å dra gjennom disse låtene med en litt safere hånd. Det skjedde ting allikevel, Theresa fikk ikke med seg at jeg ventet en takt eller to med å starte på nytt vers uti Ira Hayes, og lå litt foran med akkordskifting, en liten stund, men det var jo egentlig min feil. Hun var litt lei seg etterpå. Men det var en flott konsert, selv om jeg syns gårsdagen hadde mere nerve.
Etterpå ble det middag på Quality Inn veg-i-vegg. Bob Dylan historier ble berettet og han framstilles som en notorisk drittsekk, “He is not happy unless he is miserable”, sier Larry., som tydeligvis har fått kvota med Dylan. “I think he is cool” sier Brady, he hugged me and stuff, when I sat in with them down in New Orleans, that time, “ Well, you have not worked with him” sier Larry. Jeg nevnte storien som jeg hadde hørt om Paul Simon, om at når Jojje Wadenius spillte med Paul Simon så snakket ikke Paul til han de første 3 måneder, hadde jeg hørt, og reksjonen var at sånn er ikke Paul. Larry fortalte om en turne som Dylan og Simon hadde gjort sammen hvor de hadde bytta på å spille først , og den andre alltid kom inn på den førstes show og så gjorde de ei låt sammen. Så var det en gang Bob skulle komme inn på slutten av Simons avdeling og de skulle dra Sound Of Silence. Bob hadde sunget oppå alle Pauls linjer med sin typiske brekende frasering, og spolert fullstendig Pauls tjangs og vilje til å gjøre en bra versjon. Susan fortalte også en story hvor hun på konsert hadde sett at Bob konsekvent spolerte for de andre med å holde E-dur akkorden gående selv om resten av bandet skiftet til A. Hun fortalte også om sin mann Jeff, som var studiotekniker I Argent (?) studios I Memphis. Han hadde fått beskjed om å gjøre klar til en session, uten at han fikk vite hvem som skulle komme, og gjøre sånn og sånn og dekke til alle vinduer og henge opp hippieskjerf osv. Han fikk klar beskjed om å ikke snakke til artisten og for all del ikke si noe rart om han plutselig hadde en hvit hette over hodet . Det viste seg å være Bob som skulle spille inn noen låter. Et stykke ut I session hadde Bob henvendt seg til tekniker-Jeff og spurt hva han syns, og folk bak I kulissene hadde veivet med hender og hintet villt om at han for all del ikke måtte si noen verdens ting. Men Jeff hadde sagt hva han mente. Senere spurte jeg Susan hva som hadde hendt etterpå, men det visste hun ikke, poenget med historien var alle de som anbefalte på død og liv at man absolutt ikke måtte snakke med stjerna.
Når Larry ville si opp jobben I Dylan-bandet hadde manageren overtalt han til å gjøre en turne til, han skulle få bedre betalt og greier. Okay, sier Larry, jeg skal gjøre en tur til, men du trenger ikke si noe til Bob, jeg vil gjerne fortelle han selv hvorfor jeg vil slutte. Etter en liten stund, før turneen tok til ringte Bobs manager til Larry og sa at Bob lurte på hvordan det sto til ? “Bob would never ask how I was doin`…. ” Bob had said: let him go ….. “You don`t quit Bob`s band, you get fired. “

10. september 2010
Jeg ble plukket opp av den svææære turnebussen utafor Skøyen og Drammen teater sto på spilleplanen I kveld. Lysmester Ståle Kilen hadde også turnert med Larry på åtti-tallet, var med I busskræsjen med Sir Douglas Quintet I 85. Fin konsert I erverdig lokale, det begynte å låte tight og sikkert nå. Det virket som om det var bra med folk også, selv om det sikkert kunne vært flere. Jeg ble litt smigret da Larry presenterte meg som “the fabulous bassplayer….” Selv om han hadde problemer med å uttale navnet mitt. Det ble en aldri så lite humoristisk gjenganger. En fotomann, Roger Neumann, dukket opp med en flott samling bilder av Larry med Dylan, mange flotte bilder av Bob, Danko & Joni Mitchell, Levon Helm, Kris Kristoffersen osv. Han knipsa noen kuule shots av dette bandet her også, det hadde vært kuult å sett de, og fått tak I de. Middag ble det etterpå på Urtehaven vis-à-vis teateret, kun Larry , Theresa, Walter og jeg spiste. Vi snakket om The Rose og Yoga.

11. September

9/11, en minnerik dato for det amerikanske folket, for hele verden egentlig. Det var konsert I Oslo, Sentrum Scene og prestisjen krøp litt oppover ryggraden, Åse skulle være der, the American ambassadeur, flere fra Rixconcertos administrasjonen, venner , broder`n, kona mi …. Nå måtte det helst gå bedre enn noensinne. Hadde litt nervøs feeling når vi gikk på, og litt ut I konserten kjente jeg at dette ikke var den løse gode velsmurte kjemien som I går. Småskødding hist og pist, ikke bare på meg men også fra andre …. På indianer”foredraget” mitt før The Ballad Of Ira Hayes hadde jeg tenkt ut en liten twist som kanskje skulle kunne fremkalle litt latter, kanskje, og det var å ta opp tråden fra en tidligere konsert og nevne at Brady hadde indianerblod I årene, og også Theresa hadde det, det skulle man ikke tro, det kunne man hvertfall ikke se ….. de er flinke til å blande seg disse amerikanerne, kanskje det er sånn at når menneskene har blanda seg skikkelig , at det er mulig at det blir fred på jord …… hm, ingen lo av det. Det var nok litt klønete levert, sikkert litt uklart også, lite gjennomtenkt. Og under Ira Hayes-sangen presterte jeg å glemme teksten etter verset om Iwo Jima hill …. Oooh , pinlig, jeg holdt meg til den ene akkorden og lette febrilsk I hjernebarken for å finne neste vers, sekundene var lange som år, dette hadde jeg jo helt på safen ellers ,…. Så kom det, when the war was over and old glory was raised …. Men feelingen min var forstyrret, og jeg syns ikke det var noe særlig bra versjon. Synd, der gikk den sjangsen til hjemmeseier fløyten. Men det var noen gode versjoner av de andre sangene, selv om jeg av og til fikk følelse av at repertoaret fungerte litt sånn middelmådig coverband-aktig. Jeg vet jo godt at marginene her er utrolig mye mindre enn jeg lager de til I mitt hode, det som for meg føles som major danger er knapt merkbart der ute blant publiken. Syns også det var litt synd at vi ikke slutta etter andre ekstranummer som var Eyes on the Prize, det hadde vart lenge nok nå. Men “Bring Them Home” måtte til, jaja, pyttpytt. Etter konserten sa jeg sorry for å ha glemt teksten til Larry, men han sa at det gjorde ingenting, det var klokt gjort å ligge på samme akkorden, Jeff (Wasserman) sa at han hadde skjønt at det var det som skjedde, men perioden som gikk mellom var helt naturlig sånn at folk flest opplevde det som et mellomspill. Og så sa Jeff noe annet fint som en deltids-sanger som meg legger seg på minnet, han sa at stemmen min funka så fint I et sånn stort rom. Ja det var utrolig smigrende syns jeg. Rolf sa han hørte de små sleivskøddene, men det var noe av det han satte pris på. Han kosa seg fælt. Åse kom og tok meg I armen og sa “jeg visste ikke at du sang, så fint det var“, hun sa hvertfall det første, jeg var litt usikker på det andre. Geir Sundstøl sa han syns det var overraskende flott det jeg hadde bidratt med, Paal Flaata var som vanlig imponert. Broder og svigerinne var ikke å se. Hadde de gått før det var ferdig ? Syns de det var kjedelig ? Kanskje de ikke hadde vært der ……. Etterpå ble det litt hasting ned til Nobels Fredssenter på vestbanen hvor det var buffet, gjester, vin, og hyggelig. Jeff fikk hilse på Larry og de hadde jobbet sammen på en låt med Steven Ackles på åttitallet, og vi fant også ut at vi alle hadde spillt på Tor Olsens minnekonsert (Pulsredaktøren som kræsja med hele opplaget av neste nr I bilen 1988) , Larry hadde spillt med Greg Trooper, Jeff & jeg med Gone at Last og jeg hadde også spillt med Eric Andersen der, I hine hårde dager. Ute pisket regn og høstvind oss I fjeset mens vi taxet hjem.

14. september

Ut på veien med store fine bussen. Skien og Ibsenhuset var åstedet for kveldens konsert, den lille salen. De hadde vel ikke solgt så mange biletter da …... Larry og noen av de andre hadde vært innom Rikskonsertene og sightseeing osv på fridagene, og hadde fått en liten pekepinn om å kutte litt ned på snakkingen mellom sangene. Følte meg nok vel truffet her. Det gjorde sikkert ikke noe å komprimere det hele en smule nei. Etter å ha hørt opptak fra oslo-konserten så var det nok en del tull-fyll som godt kunne raderes bort fra min lange indianermonolog før Ira Hayes.
Heeelt fullt I lille Ibsensalen var det nok inte, men det var en fin entusiastisk publik, og fin lyd I rommet. Ira Hayes gikk bra, I mine ører og mitt private sinn, så jeg lurte litt på hvorfor ikke applausen var mere entusiastisk I lyden, hm, det var kanskje ikke så fint allikevel ….

15. September

Skien – Tønsberg gikk smooth i den komfortable bussen svøpt i sval prehøstsol. Thon hotell hadde ikke samme service som Quality fra I går med gratis middags-servering til gjester. Dermed gikk Bebe, Walter, Susan og jeg på en koselig restaurant I Tønsberg, Havariet , og spiste en middag på ettermiddagen før lydsjekk. Etterhvert dukka Theresa og Larry opp også. Susan hadde en bekymring på sine skuldre siden en av hennes “students” ville slutte på skolen (highschool) for å satse på musikk, og far hadde sendt Susan en melding om ikke hun kunne overtale gutten til å ikke slutte på skolen. Hun hadde dårlig samvittighet fordi hun hadde latt den talentfulle gutten spille support for henne av og til før konserter, og selv om hun så han var god ville hun på det sterkeste fraråde han å slutte på skolen. Larry uttrykte at han angret på at han ikke fullførte highschool før han kastet seg ut on the road , ikke fordi han ville levd et annet type liv, men fordi han gjerne kunne tenke seg å ha den litt trygge ballasten av å ha fullført skolen. Walter hadde vokst opp I Fort Lauderdale I Florida, og I fortiden vært innom både økonomi og constructionwork før gitarspill og sang fanget han for fullt, han hadde sin egen rocketrio hjemme I Savannah Georgia. Theresa hadde vokst opp øst I Tennessee med sang I kirken som viktig bestanddel , Bebe hadde holdt på med klassisk piano som han plutselig fikk I vrangstrupen og holdt opp med for flere år, siden ble han veldig engasjert som teatermusiker siden han kunne litt på mange instrumenter. Jeg fortalte om at jeg hadde sluttet economic high school etter første året, men tok en musical highschool to år senere, spillte klassisk gitar og piano og fikk mange varige venner her. Jeg tenkte etterpå at jeg burde jo ha fortalt om barndommen på Toten med trampeorgel, møter og omreisende indremisjonspredikanter som stoppet innom, tja hvorfor gjorde jeg ikke det.
Nøtterøy kulturhus var åstedet for kveldens konsert, og det skal noe til å fylle denne salen, særlig når hovedrosinen I pølsa var reist hjem. Men det var en liten passe stor samling mennesker der, og de likte det de hørte. Dette bandet var utrolig solid I alle bauer og kanter. Det var dette merkelige uhåndgripelige faktum at det låt veldig “amerikansk” som I mine ører var så fascinerende. Jeg tror at Bradys punchy trommespill & Larrys stødige men lekende strengehåndtering var de viktigste elementene her, foruten at Susans autentiske soulvokal og Theresas deilige jordnære motsetning også bidro sterkt til dette soundet. Bebe og jeg tilførte den musikalske entrecote`n våre personlige krydderier, og Walter var ganske beskjeden oppi det hele, men hadde kuule spacegreier gående, særlig på Eyes On the prize. Han gjorde stort sett det som Larry hadde foreslått at han skulle gjøre, rytmefigurer eller linjer som trengtes I det store bildet. Walter skulle I utgangspunktet bare kompe når Richie Havens skulle ha entret manesjen. Han fikk imidlertid en hyggelig deal med Rikskonsertene og var høyst velkommen på hele turnèen som second-gitarist. Han fikk jo også slippe til med en briljant versjon av People Get Ready med soula halvfalsetto-vokal. På Nøtterøy I kveld var Brady skikkelig på`n, særlig første halvdel av konserten syns jeg var den mest intense og inspirerte fra trommestolen til venstre for meg, og unektelig morsom å få sitte på med, flette mine basstoneganger inn i overraskende basstrommehits, stilsikre tamtam-overganger, hihat-triks og breaks, ikke brautende og overvirtuose, men jordnært og punchy, swingende og elegant. Tidligere I turnèen hadde jeg spurt Brady om han syns at bassløsningen jeg forsøkte til en spesiell låt , Bring Them Home, var ok. Svaret var “anything is cool as long as it swings” , enten brydde han seg ikke, eller så hørte han ikke etter, eller så var han fornøyd med hva jeg gjorde uansett. Jeg valgte å stole mest på det siste. I den lett synkoperte rytmen på “People Get Ready” hadde jeg foreslått en push (amerikansk musikkslængterminologi for synkope) på mollakkorden I 2. runde på verset. Da svarte han, yeah, whatever. Ok, vi kan ha det litt løst tenkte jeg. Under påfølgende konsert da vi kom til det nevnte stedet lot jeg være, halvveis bevisst, å pushe på dette stedet. Da kom et spørrende blikk fra trommekrakken …. “var det ikke her du ville ha synkope ?”-blikk …. Okey, forslaget mitt hadde festet seg allikevel. Vi snakket aldri om det etterpå, men synkopen satt som gylden regel på plass resten av turnèen.
Selv om vi var forholdsvis tidlig tilbake på hotellet om kvelden, virket det ikke som om noen var særlig klar for å sitte I en bar å drikke øl eller ha noe særlig sosial aktivitet, muligens med unntak av Bebe, men han ble trolig sittende alene på rommet han også, som regel med å mikse sammen live-opptak fra hver konsert. Etterhvert blandet han signalene fra både miksebordet og zoomopptakeren han hadde med to mikrofoner. Fint å høre på om noen år …. Denne tilsynelatende grunnløse mangelen på sosial aktivitet passet meg utmerket, da jeg holdt på med å finne ut av Final Cut på mac`n på rommet. Vi kan heller ta en tur på skråplanet på fridagen på fredag ……

16. sept.
Arendal var ikke så lang kjøretur. Et par timer så vips var vi der. Mange timer fri før lydsjekk & showtime. Det ble både filmredigering, liten joggetur og litt yoga ut av det. Konserten gikk fint, groovy og inspirert på alle måter. Skjedde noe morsomt da, når Larry spiller gitar-intro til The Times They Are a-changing” så er capoen på gitarhalsen festet en halv tone opp …. Hm, det tok noen takter før jeg fant ut hva som var feil, men det gikk greit å spille den I Ab I stedet for G, selv om jeg hørte at koredamene sleit litt. Men var det ikke bemerkelsesverdig mange eldre I salen ? Hm, kanskje ikke så rart, siden det var protestsanger fra vår egen barndom og tidligere. Etterpå ble det middag på steakhouse , hverfall for noen av oss.

17. sept .
Kjøredag. Tilbake til Skien, oppover I dalom og forbi fossen ved Vinje, stor stas, ut av bussen og fotografere og filme, middag på Haukeliseter, ankom Haugesund ved halv åtte-tiden på kvelden. Gratis mat på quality amanda hotell. Underveis hadde Erik Hillestad slått meg på mobilen og etter forslag fra Henning Kvitnes ville han bruke dette bandet til innspilling av en slags juleplate for Kirkelig Kulturverksted. Yes yes !!! runget det I bussen, særlig høyt fra Brady. Ja det kunne vi få til I løpet av de dagene vi har I Trondheim.
Liten tur på Café Moody I Haugesund, hvor Nils og jeg hadde spillt for 4 år siden. I kveld var det et ungt energisk pønk-pop band som braket løs så hørselskadde turnèleder Thor Bendiksen flyktet med hals over hodet, og vi andre etterhvert likeså. Jeg angret på at jeg ikke hørte mere på disse, friskt , energisk og god kontroll på farta, særlig trommisen …. Hva de het ? Tja …. si det.

18. Sept.

Rolig dag uten forflytning. Inspirert konsert på Festiviteten. Som sedvanlig ikke så veldig mye mennesker, men de som kom fikk seg en flott opplevelse. Ira Hayes gikk veldig fint I dag , syns jeg. Den hadde ikke vært så inspirert de siste konsertene , hvertfall ikke i mitt hode. Det var et eller annet med å foredra den med sikkerhet, uten at det ble kjekkas-stil, utfordringen var også å få den til å virke naturlig, selv om jeg sang på et fremmedspråk, syns ikke det var så lett når det nesten uten unntak var amerikanere rundt meg, skjønt fremmed og fremmed , jeg hadde jo sunget på amerikansk så lenge jeg hadde spillt I band ….

23. sept.
Etter noen fridager hvor jeg dro hjem til Oslo, Brady dro til Stockholm og de andre tråklet seg oppover vestlandet i store bussen via Bergen og ferger og kroker og kriker møttes vi atter I Ålesund by. Storfjord kultuhus på Stranda hadde kjøpt hele Freedom-pakka med entusiastiske Sigurd Drege I spissen. Han kjente til Larry fra før, og hadde vært arrangør av en klubbaften med et band jeg spillte med ved juletider en gang på 90-tallet, med bl.a. Tor Inge og Elias Muri. Sigurd hadde spillt med Tor Inge en gang før I tiden, I gamle dager, og ba meg hilse. Han lurte på om Tor Inge hadde kommet til rullestolen enda, neida, på ingen måte, han var bedre enn på lenge kunne jeg berette. Håper jeg hadde rett.
Det var 4 dager siden vi hadde foredratt Freedom-konserten. Det var gøy å gjøre det igjen, selv om Brady var ganske bakpå, låtene gikk generellt litt saktere enn “før”, jeg prøvde å justere det med å legge meg litt på tuppa, men the Blade var urokkelig. Jaja, det var nok bare oss innad som merket det, publikum hadde nok en fin opplevelse allikevel, vi snakker om de små marginene som I det store og det hele ikke betyr noe. Men jeg la merke til at Larry var litt oppgitt mellom settet og the encores. Svigerinne Evelyn, tante Ingvarda og Stine var tilstedet og fikk en hyggelig opplevelse down memory lane. Etter konsert ble det retur til Bryggen Hotell I ålesund by.

24. sept
Deilig reisedag I strålende Møresol, ferje og forbi Molde til Oppdal. Her møtte vi Susans husband Jeff. Walters` bror advokaten Scott hadde også mønstret på reisefølge I Bergen. Passe lite folk I kulturhuset på Oppdal. Det virket litt som om energiballongen hadde gått litt luta lei av luft, men absolutt en flott konsert. Kanskje bare det var jeg som følte det innimellom, men overhode ikke hele tiden. Etterpå satte vi oss I bussen igjen og var I Trondeim ved halv ett på natta. Studio-utstyr ble plassert I oppbevaring på hotellet.
25. sept
Studio: Jättekuult å være I studio med Larry, Brady og Bebe og Henning Kvitnes og Erik Hillestad og tekniker Martin. Øra studio ved the Pier I Trondheim var åstedet og vi spillte inn americanete versjoner av Her kommer dine arme små, Deilig er jorden, Silent Night, En rose er utsprungen og Steven Foster`s Hard Times som Henning hadde fornorsket til Harde Tider. Larry briljerte med suverent stilfull kassegitar, steel, elgitar, mandolin og fele. Bebe tråkket orgel , steinwaypiano og saksofonsolo I god Ole Ivars meets Tom Waits feel. Og Brady var stødige og medgjørligheten selv, og Erik var en kreativ og forberedt musikalsk leder. Det var bare å flyte på god vibe og håpe at vi traff et godt take på likt alle sammen. Det føltes at vi fikk til akkurat det. Rockeburger på nymuseet Rockheim var også en fryd for øyet og gane, det sto bl.a. takk til Jørun Bøgeberg på skjermen ved inngangen .
Vi gleder oss gildt til mere julesanger vi kan radbrekke I morra, dog med litt mindre tid. Vi skal jo til Bjugn.

26. september
Det gikk unna I dag også. 4 låter I boks før avreise fra Øra studio , Det lyser I stille grender, Mary`s Boychild I happy karibisk reggae-fake-drakt, Guthries Peace Call og en dronete versjon av Jeg synger Julekvad. Erik var litt usikker på om den siste ville overleve. Men han hadde bestillt drosje med henger til 3000 kroner som fikk oss ut til Bjugn. Veldig bra konsert og fin lyd og lite folk. Hemmat til Trondheim og Olavshotellet après med vin og hygge I bussen.

27. sepetmber
Studio Øra igjen med julesanger på levende løpende bånd. Mitt hjerte alltid vanker, swampblues I Deilig er den Himmelblå. Det var utrolig hvor fort Larry lærte seg melodiene. Noen var ukjente for han, men etter få minutter spillte han dem sammen med gitarkomp så lett som bare fy, med swung og feeling. Bebe også, og klarinetten hans tok oss enda lengre ned I dixieland ….Veien til Betlehem og til slutt en sakte last waltz med Jeg er så glad hver julekveld, bygget deilig opp fra ensom gitar til virvelvindtrommer og elegant pedalsteelgitar crecendos. Dette må da bli en begivenhet av en juleplate. Henning som frontvokalist og så skulle de legge kor med inmates fra oslo bots-og bedrings-fengsel.
Olavshallen lille sal I Trondheim var åstedet for The New Freedom Riders` konsert I kveld, med Henning Kvitnes som gjest med Woody Guthries Peace Call som innlagt overraskelse. Lyden I rommet ljomet skrekkelig og det lovet ikke godt når jeg hadde invitert onkel Asbjørn og tante Gerd til å komme å høre på. Fetter Asgeir kom også, og selv om jeg sa det til Brady at det var eldre til stede, tok han tydeligvis ikke hensyn til det, ei heller til at rommet produserte så mye lyd I seg selv at det skulle vært lurt å være litt forsiktg med stikkene på cymbaler og skarpe trommer. Det ville de fleste andre trommisene jeg kjenner tatt hensyn til. Men neida, det virket som om Brady fikk kick av at det var så mye lyd, han ga jernet og labben var tung som aldri før. We shall not be moved, For what it`s worth, Ohio og Who`s gonna build your wall ble mæle-låter av værste sort som jeg ikke hadde hørt maken til hittil på turen. Grunnen til at jeg opplevde det sånn var selvfølgelig at jeg sto og angret villt på at jeg hadde invitert onkel & tante hit, og dette preget min opplevelse av konserten. Jeg så de gamle hadde trukket seg litt unna 4. Rad som de først satt på, jaja, de hadde sikkert gått ut, grunnet det uutholdelige lydnivået, tenkte jeg. Allerede I den stillferdige åpningslåten This Land Is Your Land syns jeg det var altfor høyt, særlig når Susan tro til på 3. vers, jaja, rommet og min psyke måtte ta skylda for det. Jeg klarte muligens å drite I det etterhvert, og må jo innrømme at det var en svært energisk og sterk konsert og Hennings inntreden var utelukkende et positivt avbrekk I den faste settlista. Og det var ikke noe mindre trøkk der heller, snarere tvert I mot. Henning var også med på siste ekstranummer Bring Them Home. Onkel og tante hadde riktignok evakuert til bakerste benk, de syns det var dumt å sitte med fingrene I øra på 4. Rad. Klokt. Men de var enige om at det hadde vært en flott musikalsk opplevelse. Jeg tror de var ærlige, men det hadde vært mere behagelig lydnivå på Herborg Kråkevik konserten et par år tidligere.
28. september
Flott tur over Dovrefjell med stopp på Hjerkinn for fotografering av hele turnè- følget. Lillehammer var åstedet for kveldens gig, og konserten var flyttet fra Maihaugsalen til kulturhuset Banken. Oppriggen var litt annerledes enn vanlig, Brady var plassert bak oss, og jeg kom litt mere på linje med Larry og jentene, og Walter. Det var egentlig litt kuult, fikk litt mere kontakt med publikum på den måten. Og Brady tok ikke såååå kontroll ver energien og trøkket som I går, thank god. Det ble en morsom og fin konsert, selv om avisen Gudbrandsdalen Dagningen skrev at det hadde vært litt “stille protest”. Egentlig en salgs siste kveld med gjengen I kveld, og det ble en liten drink på Mølla og litt hygge på Bebe`s hotellrom etterpå med Jeff, Susans` studioteknikerhusband. Bebe hadde mange ting han ville spille for han, hjemmelagde videos fra turnè med Peter Jøbak og sine egne hjemme-studio-opptak.

29. September
Sol og kjølig høst I dag også, og vi suste nedover langs Mjøsa til Jessheim. Ullensaker Kulturhus var siste stopp på denne eksepsjonelle reisen I frihetens og protestsangenes tidløse havn og favn og navn. Jeg hadde prøvd å få flere av nære venner og familie til å dukke opp på denne konserten, siste mulighet til å høre dette eksepsjonelle bandet. Men anstrengelsene var fånyttes. Det var nok ganske utenkelig at noen ville dra 40 minutter ut av byen for å få med seg dette. Siden hverken bror Dag eller Synnøve ville dra, så var det litt vanskelig for min Mor å komme seg dit. Jeg tror hun hadde hygget seg. Det ble en inspirert og energisk konsert, på høyde med de beste vi hadde gjort. Egentlig var det vel ingen konserter som hadde vært nedtur, alle hadde god besittelse av energi og ekstremt god musikalitet, det skulle vel egentlig bare mangle. Turnèleder Thor Bendiksen delte ut “et lite stykke norge” (melkesjokolade) til alle på scenen under ekstranumrene og det var bytte av cd`s backstage og litt vemodig feeling at vi kanskje ikke skulle sees igjen. Men vi lovte å holde kontakten med hverandre og det skulle ikke sees bort I fra at vi kunne gjøre noe tilsvarende en annen gang. En fantastisk turnè var overstått og alle var enige om at dette var en uforglemmelig opplevelse. Flytoget tok meg hjem til en mere hverdagslig tilværelse.

                                            “En seriøs trubadur`s psykiske ballast”